Jeg heter Rena.
Jeg har lidd av Mal de Debarquement syndrom av og på i over fem år. Min første kamp startet etter en flytur hjem til Canada fra Storbritannia. Jeg ble en stygg forkjølelse på flyturen, og etter flere uker med å ha følt meg uvel dro jeg til legen min for å klage over at "jetlag" pågikk for lenge. Etter måneder med å skrive «svimmel» i Google-søkefeltet (noe som var fåfengt), skrev jeg «tulling og svaiende». Bingo! Jeg fant endelig et nettsted som samsvarte med symptomene jeg opplevde.
Legen min hadde aldri hørt om Mal de Debarquement, og dessuten forsvant symptomene etter 2.5 måneder. Men etter å ha mottatt litteratur fra MdDS Foundation, var jeg i stand til å få legen min med meg. ØNH-en min bestilte en svimmelhetstest som utelukket svimmelhet. En MR avslørte svulmende plater ved min C4–C7. Jeg har hatt flere bil- og sykkelulykker i løpet av årene som har påvirket øvre del av ryggen og nakken, og jeg lurer på om det er en sammenheng der. Jeg er også i overgangsalderen.
Jeg er takknemlig for å ha funnet Facebook-forumet for de berørte. Det er betryggende å vite at jeg ikke er alene om dette syndromet, og at jeg ikke bare «blir gal». Jeg er også takknemlig for denne nettsiden, der jeg håper at historien min kan gi noen ledetråder til mulige årsaker.
Jeg har ikke vært i remisjon på over tre år, men mitt håp er å fortsette å se på den lyse siden, spesielt når denne tilstanden virkelig trekker meg ned. Den vanskeligste delen av å leve med MdDS har vært "bremsing"-delen. Hver bevegelse er rustet for. Trapper går sakte. Jeg bruker så mye energi på å holde meg balansert at jeg lett blir utslitt. Huset mitt har aldri vært i en slik uorden. Det er verst når jeg føler at jeg er full og bakfull på samme tid. Jeg kan ikke lenger huske hvordan det føles å føle seg stille, og noen dager når jeg føler at jeg aldri kommer til å unnslippe denne tilstanden, blir jeg presset til tårer.
Men når jeg er veldig, veldig nedstemt... sier jeg til meg selv at jeg har en superkraft.
Min superkraft er at jeg er i stand til å kjenne vinglingen av jordens rotasjon, og det er derfor jeg føler som jeg gjør. Det er dumt, men noen ganger er det litt komisk lettelse som trekker meg fra fortvilelsen. Selvstendig har jeg klart å sette en ny kurs i min lærerkarriere. Jeg underviser på deltid, og det er akkurat nok dager til at jeg kan komme meg litt. Hva med deg? Har du funnet ut din superkraft?